The Legend of Zorro

Det har gått hele 7 år siden «The Mask of Zorro», og det var med stor glede jeg endelig kunne sette meg i kinosalen for å se denne latinohelten igjen. Ri på hest og slåss med sverd er tross alt noe av det tøffeste som finnes når det gjelder film.

Hva skal man så si om denne filmen? Jeg kan starte med forventningene. Jeg syntes absolutt den forrige Zorro-filmen var brukbar, det var ingen dyp og fascinerende superfilm, men det var meget god underholdning. Gode effekter, snertne kommentarer og råe sverdkamper. Dermed var det vel ikke noen særlig grunn til å forvente noe annet av denne filmen.

Filmen starter i et forrykende tempo. Det er nemlig valg i California. De stemmer for å bli Amerikas 31. stat, og dermed slippe jævelskapen som Mexico tydeligvis fører med seg. Det går selvsagt ikke etter planen, og en gjeng banditter stikker av med valgresultatene. Ingen fare, dere! Zorro passer på sine landsmenn. Titalls soldater med rifler er selvsagt ingen utfordring for vår helt med sverd og pisk.

Dette høres nok veldig kjent ut hvis man kjenner til Zorro fra før, og det virker ikke som de har prøvd på noe annet enn å videreføre det underholdende hjernedøde konseptet fra forrige film. Det fungerer faktisk til en viss grad. Det er en fryd for sjelen å se Antonio Banderas hoppe fra bygning til bygning samtidig som han tar fantastiske saltoer og underholdende manøvre som enhver turner ville vært fornøyd med.

Jeg nevnte Antonio Banderas, og han gjør en meget god jobb. Dette er faktisk ingen dårlig skuespiller. Jeg vil også trekke frem sønnen, som spilles av stortalentet Adrian Alonse. En sjarmerende guttunge med glimt i øyet det der, håper vi får se mer til han i årene som kommer. Man skulle vel ikke tro det, men jeg har ingen negative ting å trekke frem på dette området. I slike superheltfilmer er det veldig tydelig karikerte roller, og da trenger man folk som lyser av ondskap eller vennlighet. Akkurat dette har man klart glimrende, faktisk særdeles bra.

Historien er derimot syltynn og forutsigbar. Det tar ikke mer enn 15 minutter før man har skjønt hva som skal skje og hvem som er onde. Det er riktignok vanskelig å unngå i denne sjangeren, men ikke umulig. Konklusjonen må vel være at Martin Campbell har klart å lage helt grei underholdning som er verdt å få med seg, men heller ikke noe særlig mer. Terningkast 3.