The Lord of the Rings: The Two Towers

For en tid tilbake fikk jeg endelig anmeldt The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring, og nå er det på høy tid at vi fortsetter til andre del av John Ronald Reuel Tolkiens enorme, episke eventyr. For de som ikke kjenner til historien, tar vi en rask gjennomgang av det som har skjedd så langt.

Hobbiten Frodo og tre av vennene hans setter ut fra The Shire med formål om å ødelegge maktens ring. Når de ankommer Rivendell får de et knippe forskjellige følgesvenner som skal hjelpe dem mot Mordor, som er den eneste plassen ringen kan ødelegges. Vi forlot historien når brorskapet ble delt i tre. Frodo og Sam er nå alene med ringen. De to andre hobbitene har blitt tatt til fange og føres mot Saruman, med de tre gjenværende følgesvennene hakk i hæl.

Sentralt i denne historien er de to tårnene Barad-dúr og Orthanc, henholdsvis Sauron og Sarumans tilholdssteder. Vi følger de tre gruppene på sine valgte veier. Frodo og Sam er nå alene, og må for alvor rette øynene mot det onde landet Mordor. Resten av følget er på vei vestover, og slår etterhvert følge med det stolte hestefolket i Rohan. Den store krigen er ikke lenger til å unngå!

Dette er altså det vanskelige bindeleddet i den episke fortellingen om ringen. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å lage denne i forhold til de to andre filmene i triologien. Man har ikke den magiske introduksjonen til Tolkiens univers, og heller ikke noe enormt klimaks å sikte mot på slutten. Rett skal likevel være rett, dette er på mange måter en videre introduksjon til det eventyrlig fantastiske Middle-earth. Ettersom historien er delt opp i tre forskjellige deler gjennom store deler av filmen, er det først nå vi for alvor får se resultatet av Peter Jacksons versjon av denne verdenen. Det er mildt sagt overveldende å få servert de vakre landskapene, de forskjellige folkeslagene og de mesterlige byggverkene på denne måten. Når det gjelder det visuelle i Middle-earth, er alt gjennomført på en ekstremt bra måte som overgår alle andre eventyrfilmer. For det menneskelige øye, er det vanskelig å ikke bli lurt til å tro at alt dette faktisk eksisterer. Hvem får ikke følelsen av å være til stede på de majestetiske slettene når det dundrer hundrevis av praktfulle hestekrigere over skjermen?

Men selv om de nevnte områdene er i øvre verdensklasse, er det akkurat det man kunne forvente etter å ha sett The Fellowship of the Ring. Lyd, spesialeffekter, kostymer, landskapsbilder og alt dette er særdeles bra gjennom hele triologien. Man kan nok dra det så langt som å si at det er perfekt. Det som derimot ikke holder samme nivå som i forrige film, er selve historien. Kanskje det måtte bli sånn, kanskje ikke. Det er mye mer action og store slagscener denne gangen, og det må vel sies at den klimatiske beleiringen midt i filmen er trukket ut litt i lengste laget. Tilhengere av boka vil også merke at det er et par grove historiejusteringer her, selv om det for så vidt ikke gjør noe med filmopplevelsen i seg selv.

Misforstå meg rett, det er ikke noe særlig som ødelegger dette potensielle mesterverket, men det er nok til å påstå at dette er den svakeste av de tre filmene. Et bindeledd må ofte bli slik, og det er tydelig at Peter Jackson har valgt å gjøre de to andre bedre. Jeg er overbevist om at det var et lurt valg, når vi har et mesterverk av dimensjoner som både innledning og avslutning, kan man leve med dette.

Denne utvidede versjonen på nesten 4 timer, gjør dessuten opplevelsen bedre. For seriøse filmelskere, er dette det eneste valget. Vi får et mye dypere og mer forklarende dykk i historien når herr Jackson får redigere som han vil. En rekke småhull fylles igjen, historien gir mer mening og du får ganske enkelt en mye større filmopplevelse. Det er herlig når ekstra scener kan være noe mer enn halvdårlig stallfyll!

Dermed ender vi opp med noe som ikke helt når opp til det aller beste, men det er sannelig ikke langt unna. Peter Jackson har gjort det igjen, terningkast 5.