The Puffy Chair

Jeg var skikkelig spent på dette lille independent-vidunderet da jeg på forhånd kun hadde hørt gode ting om den. At brødrene bak filmen (Jay og Mark Duplass) har blitt sammenlignet med kjente filmskapere som Farelly og Coen-brødrene, trakk så definitivt heller ikke ned. Etter å ha sett den sitter jeg likevel igjen med en litt bittersøt smak i munnen, PUFFY CHAIR var langt fra så humoristisk som jeg hadde forestilt meg. Dette skulle forestille en komedie…? Vel, jeg lo ikke særlig mye. Det kom et lite (men veldig maskulint!) knis i ny og ne, men både jeg og resten av salen satt hovedsaklig i en bitende stillhet mens vi inntok det filmen hadde å by på av morsomheter.

Vi møter Josh og Emily idet de legger ut på det som skal bli et overraskelsesbesøk hos Josh’ far på hans 50-årsdag. På veien plukker de opp Josh’ bror Rhett og henter en lenestol Josh har kjøpt i gave til faren på E-bay. Ting utvikler seg ikke slik Josh hadde ventet, og underveis blir de alle nødt til å revurdere sitt forhold til kjærligheten.

Filmen har et stort potensiale, historien og plottet i seg selv har masse å by på av originalitet og absurde situasjoner. Men selv om PUFFY CHAIR har noen kule vendinger og et par, potensielt, humoristiske scener, så spiller de for lite på dem. Situasjoner, konfrontasjoner og hendelser som kunne ha blitt utrolig morsomme rundes av før de overhodet rekker å komme til den morsomme delen! Dette fjerner naturligvis noe av underholdningsverdien. For all del, filmen har sin del av merkelige personligheter, følelsesladete scener, store utbrudd og herlig realistisk dialog om kjærlighet og forhold generelt, likevel følte jeg at samtalene til tider ble litt FOR «naturlige». Når annenhver setning har en eller annen variant av «dude» inkludert i seg, merker man etter hvert at det så smått begynner å prikke bak øret.

Når det er sagt så må jeg virkelig berømme den personen som, i min mening, var filmens store stjerne, nemlig Kathryn Aselton i rollen som Emily! Hun imponerte meg enormt med sin meget troverdige tolkning og store tilstedeværelse.  Mark Duplass på den annen side, var ikke fullt så imponerende med sitt halvdvaske steinansikt. Jeg er bombesikker på at han holdt det SAMME ansiktsuttrykket gjennom hele filmen. Men alt i alt så syns jeg så definitivt disse omtalte Duplass-brødrene har alle muligheter til å lykkes. Jeg kan godt se potensialet i denne filmen, men det gjør den ikke nødvendigvis til et mesterverk. Terningkast 3.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2006.