Det er en sen lørdagskveld når vi er på vei inn på Bergen Kino. Anbefalingene har kommet helt fra det spanske området Deportivo. Vi skal se den spanske filmen, The Sea Inside som nylig vant Oscar for beste utenlandske film. Forhåndsomtalen forteller at det er en funksjonshemmet manns kamp, og sånn sett er det ingen stor bombe at filmen tok en Oscar. Suksessoppskriften fra Oscar historien gjentar seg. Sleng inn en mann med fysiske eller psykiske begrensinger, og benk deg klar til å føle Hollywoods gunst. Forventningene mine er blandet, er filmen en kopi av alle andre trøtte historier om en manns kamp som aldri blir ferdig?
Historien er basert på en manns kamp for å dø, gjort til film av Alejandro Amenàbar og Mateo Gil. Det er ikke første gangen disse lager film sammen, de laget Abre Los Ojos i 1997, filmen Vanilla Sky er en remake av. Amenàbar har også blant annet regisert og skrevet The Others.
Historiens hovedperson, Ramón Sampedro, er lenket til sengen etter en stupeulykke i sin ungdom. Det føles ikke som vi treffer en bitter mann i denne sengen, likevel har han et ønske om å dø. Denne kampen fører han i over tyve år, mot byråkrati, kirke og moral i Spania. Ramòn mener livet hans er uten verdighet, og at han selv må få være herre over sitt eget liv.
Dette er filmens rammeverk, og innenfor dette spiller mange andre følelser seg ut fra skjermen og inn i seerens hjerte. Ramòn virker munter i sin omgang med andre mennesker, og har muligheten til å drømme seg vekk til fjerne steder og en ungdom som virker som en fantasi. Vi får i små glimt se hvordan Ramòn fyllte sin tid med reiser og vakre damer. Fine minner, men samtidig en vekker som forteller oss alle hvor lite som skiller et liv i lykke fra et i helvete.
Dette burde vel gi hans liv nok mening til at det er verdt å leve, disse øyeblikkene med glimt av en lykke man trodde hadde forsvunnet for alltid. Eller fører disse glimtene av Ramòns fortid og drømmer om alt som kunne ha vært bare til mer bitterhet og en større tomhet i evigheten mellom de små glimt?
Kanskje mest av alt handler denne filmen om kjærlighet mellom mennesker, og deres forskjellige måter å vise dette. Fra den energiske alenemoren Rosa, som dukker opp på Ramòns trapp i noe som kanskje er det siste desperate forsøk på å finne kjærligheten, til faren som nesten ikke sier noe, men som følelsene skinner gjennom i små sukk og triste øyne. Kjærligheten mellom Ramòn og Julia, som lider av en sykdom som gradvis vil gå utover hennes kroppsfunksjoner. De finner sammen i sine redsler og drømmer.
Det største beviset en kan gi ett annet menneske på vår kjærlighet til de er å akseptere de som de er, deres ønsker og la de gå. Kunne du drept din beste venn?
The Sea Inside tar deg ikke umidelbart med storm, men etter en halv time er du fullstendig innelåst i historien. Noe udefinerbart gjorde at jeg satt med en undrende stemning i kroppen gjennom hele filmen. The Sea Inside får deg til å sitte igjen med spørsmål og tanker, den sitter igjen hos deg. Enkelte scener sendte faktisk frysninger nedover ryggen, skuespillerprestasjonene er flotte i sin tilbakeholdte form. De klarer å vise hva de føler uten å ta i bruk overflødigheter som ord.
Dette er ikke filmen for deg som ikke takler filmer du må lese tekst, eller bare vil ha hjernedød underholdning med historier vi alle har sett tusen ganger før. Om du vil se en god historie som får deg til å trekkes til ett annet sted og sitte igjen med tanker, er The Sea Inside ett bra valg. Eventuelt om du vil overbevise en dame om at du er en myk mann, ta henne med i kinosalen, gråt dine modige tårer og vinn hennes hjerte.
Filmen skiller seg faktisk ut, selv om det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvordan. En stemning ligger i bildene, følelser som kamera klarer å fange opp, slik bare gode filmskapere klarer. Tørr å se filmen med åpne øyne og uten fordommer, og du vil ikke bli skuffet.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!