Unbreakable

Etter å ha tatt for meg M. Night Shyamalans braksuksess The Sixth Sense er det nå regissørens vanskelige andrefilm som skal analyseres. Unbreakable ble aldri i nærheten av hva majoriteten forventet å se, men den ble assosiert og veiet opp mot The Sixth Sense. For guds skyld må du ikke gjøre dette. Da får du langt fra det maksimale ut av filmen og hvem ønsker vel det?

En fatal togulykke er begynnelsen på en oppdagelse i livet til David Dunn (Bruce Willis). Han er den eneste overlevdende og klarte mirakuløst å komme unna uten en eneste skramme. Rett etter ulykken virker det ikke som David skjønner noe av hva som har skjedd og hvorfor han er uskadd, men når en mann, Elijah Price (Samuel L. Jackson), setter søkelys på om David noengang har blitt skadd eller vært syk får Davids sønn troen på det Elijah har å si. Det virker fjernt å tro, men Elijahs teori om at David er en superhelt plassert på jorda for å beskytte oss virker mer og mer reelt når David begynner å søke svar.

Hvis filmen på liv og død SKAL settes opp mot The Sixth Sense, så hersker det ingen tvil om hvem av filmene som er best. Unbreakable er den vanskelige andrefilmen som M.Night Shyamalan kom med i 2000 og det ble litt store forventninger før filmen rakk å komme på kino. Jeg personlig har sett alle Shyamalans filmer på kino og det virket som kun jeg var den eneste som smilte om munnen da jeg gikk ut av kinoen etter å sett Unbreakable. Smilet var et tegn på tilfredstille gjennom en virkelig god filmopplevelse. Etter denne filmen ble Shyamalan min store helt i en meget bred filmverden.

Formelen Shyamalan har er ganske enkel: Du blander 2-3 stykk gode skuespillere (avhenging av hvor tight story du ønsker) med en god historie, som gjerne bygges opp mot slutten. Underveis når man blander dette er det viktig med kameravinkler å jobbe med små scener som ikke nødvendigvis virker viktige der og da, men som er dødsviktige for å sette smak på filmen. Når dette har stått og hevet seg en stund henter man inn en kar ved navn James Newton Howard, som klarer å kapre en fantastisk stemning (heroisk, ”skummel”, beroligende, mystisk, tøff og sørgelig) i musikken. Da bærer det rett inn i DVD-spilleren og der skal den stå i 1 time og tre kvarter før du kan smake på det ferdige produktet. Og gud hvor det smaker. Alle de overstående ingrediensene setter en så herlig smak at jeg forbanner de som tok gløden fra Shyamalan og fratok meg en anledning til å se en triologi om David Dunn.

Jeg ville gjerne ha sett mer av samarbeidet mellom karakteren David Dunn og min egen superhelt, M.Night Shyamalan. Den tidlige scenen på toget er en av mange scener i filmen som nesten er ubeskrivelig gode. Den scenen har en varighet på cirka-tre minutter og hele dialogen sees igjennom setene foran David Dunn og sete-partneren. Bare det og en slik viktig detalj som å ha kameraet helt stille i en scene, for så å rykke inn sakte mot skuespillerne i det eksakte øyeblikket hvor dialogens nøkkelord blir sagt, burde kvalifisere til superhelt-status for Shyamalan hos de aller fleste.

Bare for å ha nevnt det, så er ikke Unbreakable Shyamalans andre film, men de to filmene Shyamalan regisserte før The Sixth Sense er såpass ukjente at det ikke er sikkert Shyamalan husker å ha regissert dem en gang. Den virkelige karrieren startet med The Sixth Sense og greit er det.

DVD’en jeg har av Unbreakable er en lekker liten sak i seg selv. Den er hentet fra en serie som heter Vista Series og er en dobbeltdiskutgave som man folder ut med nydelige bilder inni. Det er en liten booklet som forklarer hva du har å vente deg på DVD’en og det er også to postkort du antagelig ikke bør sende noen steder. Disse er art-pictures med filmens to hovedkarakterer og bør beholdes om du er en filmfanatiker.

Filmen er en forholdsvis tung film og har mye stillestående drama som bare må nytes. Skuespillerprestasjonene er knallsterke og jeg tror jeg aldri har sett Bruce Willis SPILLE så godt som han gjør. Shyamalan selv gjør en liten «cameo-rolle», som han også gjorde i The Sixth Sense. Sist, men ikke minst, Samuel L. Jackson er veldig god, og bare det å se Willis mot Jackson opp mot hverandre i en annen setting enn hva Die Hard 3 hadde. Så da er det avgjort – Shyamalan kan film.