United 93

United 93 var et av flyene som ble kapret 11. september, og det var det eneste som aldri nådde fram til bestemmelsesstedet. Flyet var antakeligvis ment å brase inn i en eller annen viktig bygning i USAs økonomiske sentrum.

Vi følger passasjerer, flypersonale, flygeledere, militære og kaprere gjennom timene før og under kapringen. Alle starter dagen på en rutinemessig måte, alt ser normalt ut, det eneste som røper at noe forferdelig vil skje er den faretruende musikken og de beinharde ansiktsuttrykkene til kaprerne (i tillegg til at alle som er ved sine fulle fem er fullstendig klar over hva som skjedde 11. september 2001). United 93 framstår som svært realistisk siden regissøren har valgt å bruke ukjente fjes i alle roller, det at kamera til tider er håndholdt og at filmen har et lett dokumentarpreg øker også følelsen av å se på noe virkelig.

Etter hvert som situasjonen utvikler seg blir filmen mer og mer intens, hos flygelederne er det fullstendig kaos, passasjerene sitter skrekkslagne ute av stand til å gjøre noe med egen situasjon, mens kaprerne på sin side står og brøler uforståelige ord på det som ikke kan være noe annet enn arabisk. Frykten er til å ta og føle på og volden føles svært ubehagelig. Det er ingen tvil om at Paul Greengrass har skapt en enormt effektiv film som på mange måter er knakende bra filmatisk sett. Men når det er sagt så er jeg så fryktelig og forferdelig lei av 11. september, så fryktelig, fryktelig lei, og dette var virkelig dråpen som fikk meg til å ønske at begrepet aldri mer blir tatt opp.

Hvis United 93 hadde vært en heltefilm som viser dyktige amerikanere i aksjon, med filmstjerner i de største rollene ville ikke dette vært annet enn en ganske irriterende affære, men det som fikk meg til å vri meg i kinosetet var unødvendigheten bak det hele, for vi vet hva som skjedde, jeg trenger på ingen måte å få smurt denne historien inn i ansiktet for n’te gang på rad, og sist men ikke minst ser jeg på United 93 som direkte farlig. Hvis du allerede er redd for den svartmuskede naboen din kan du banne på at du kommer til å låse døra etter å ha sett United 93. Etter min mening gjør denne filmen ingenting annet enn å fyre opp under et hat og en fremmedfrykt som allerede er overveldende stor i deler av samfunnet. Og selv om Greengrass sikkert har laget denne filmen i god tro, vil jeg mene at United 93 bidrar til å skape større avstand mellom to kulturer som allerede befinner seg unødvendig langt fra hverandre. Med tanke på dette gjør United 93 at jeg blir irritert på USA og ofrene, og dette var neppe meningen. Misforstå meg rett, det som skjedde 11. september var fryktelig og det er synd på ofre og etterlatte (United 93 er dedisert til alle dem som mistet livet denne dagen), likevel føler jeg at Greengrass ikke har noen som helst rett til å lamme seerens fornuft og sanser på denne måten. I tillegg er jeg også temmelig sikker på at unge herr Bush gnir seg i hendene hele veien fra kinosalen.

Jeg måtte stålsette meg for å ikke gå ut av salen under forestillingen, og når jeg endelig kunne puste ut følte jeg meg mørbanket. Jeg skal ikke nekte for at dette er en troverdig og effektiv film, Greengrass gjør jobben sin, og hvis det hadde vært mulig å dømme filmen isolert fra verdens begivenheter skal du ikke se bort i fra at jeg hadde trillet terningen til en sekser, men på grunn av filmens unødvendige påtvungenhet nekter jeg å gi United 93 noe annet enn en ener.