Uno

Norsk film er i støtet for tiden og i høst har det kommet en ny norsk film så og si hver uke. I denne mengden var det allikevel en som skilte seg ut. Uno. Regidebuten til Aksel Hennie, er en sterk fortelling om valg, frigjøring og kroppsbygging. Filmen finner plass i Oslos bodybuildingmiljø, Jarles Gym, for å være presis. Jarle, spilt av en glimrende kynisk Bjørn Floberg, driver det med en jernhånd, både fysisk og psykisk. Aksel Hennies karakter jobber her. Han bor i en kjeller, har en bror med Downs Syndrom, og en far som ligger for døden, kort fortalt et dystert liv. Under en politirazzia blir alle på helsestudioet tatt med inn til politiet og avhørt. Jarles sønn har ugler i mosen og Hennie blir satt mellom barken og veden, ettersom faren er i ferd med å dø, og politimannen spilt av Jørgen Langhelle, nekter å la ham gå før han forteller om Jarles sønn.

Hvordan akkurat denne vendingen i filmen skulle fortelles var jeg veldig spent på. Hvordan skulle Hennies karakter tyste på sine venner? Ville han klare å gjøre dette troverdig? Jeg synes han klarer det ganske bra, faktisk.

Resten av filmen følger opp til de grader. Dette er en av de beste norske filmene de siste ti årene, og vil stå som en bauta i en forhåpentligvis lang karierre for både Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch. Begge gjør gode prestasjoner som henholdsvis David og Morten. Et av mine høydepunkt i filmen er seansen når David forlater politistasjonen og går forbi bestekameraten Morten i gangen. Uten at et ord blir sagt fortelles alt som trengs å fortelles gjennom blikk og holdning.

Rent teknisk er filmen også blant det bedre du får se fra norsk front. Bildene er stort sett flotte, både å se på og ikke minst fortellermessig. Klippingen var til dels noe ødeleggende for dialogen, som fører til at filmen enkelte steder mister noe av den kraften den kunne hatt hvis klippingen hadde vært fullkommen.

Men stort sett er dette en strålende film som fenger fra første sekund og helt til rulleteksten er godt i gang. Terningkast 5