Da var tiden endelig kommet for å ta en titt på festivalens første svenske film! Selv om denne relativt uhøytidelige dramakomedien ikke var en skuffelse i seg selv, ble det for mye unødvendig babling, for lite driv og slitsomt lite fremgang i historien og rollefigurenes utvikling generelt… I tillegg ble det dvelt altfor lenge ved en rekke mer eller mindre viktige detaljer som ikke sa meg særlig mye, når det er sagt så er det bare å innrømme at filmen var utrolig kul på sitt beste. Dessverre kommer disse høydepunktene for sjelden, på tross av noen temmelig morsomme innslag der hovedpersonene i korte trekk driter seg på draget, leker Rambo (scenen der Jens går amok i hagen til en fremmed fyr er en umiddelbar klassiker!) eller prøver å få barn med eks-kona(!!?), klarer ikke VARANNAN VECKAs unektelig store sjarmfaktor og hjerte å hindre den fra å bli en tidvis langdryg affære.
Filmen tar for seg Stockholms-brødrene Jens og Pontus. Jens’ kone Tessan oppdager at ektemannen har mistenkelige meldinger fra en viss Johanna på mobilen. Jens forsvarer sin uskyld, bare for å oppdage at det er Tessan som har svin på skogen. Jens flytter midlertidig fra sin familie og inn hos sin bror Pontus. Mens Jens er fortvilet over bruddet, argumenter Pontus for den lykkelige skilsmissen. Så god venn er Pontus med sin ekskone at de i felleskap planlegger et nytt barn. Vi følger de to brødrene i deres mer eller mindre vellykkede manøvrer mellom ekskoner, barn, karriere og nye forelskelser. Her er det snakk om mye prøving og mye feiling. For det er ikke lett å finne ut av flokete relasjoner, selv ikke for den lykkelig skilte Pontus.
VARANNAN VECKAs scorer høyt på originalitet, den uhøytidelige dialogen og de komiske innslagene, i tillegg kunne jeg ikke unngå å bli sjarmert i senk av de tidvis klønete, tidvis kule og tidvis idiotiske brødrene Jens og Pontus. Jeg må også nevne noen av de ekstremt useriøse, utrolig overdrevne og meget humoristiske innslagene der hovedpersonenes tanker representeres i ”kortfilmer” tatt helt ut av sammenhengen. Her får vi et meget voldelig innblikk i overlevering av ungene mellom skilte foreldre, et eksempel på en mobil for uvitende idioter og en MATRIX-lignende ”ut-av-dæ-sjæl-opplevelse” der den ”røde pillen” representerer et evig danseband-helvete!! Grøss…
På tross av et par absurde situasjoner, morsomme innslag og en hel rekke sjarmerende karakterer, hjelper dette lite når filmen mangler et ordentlig driv. Videreutviklingen av historien går for tregt og den hadde en irriterende tendens til å stå litt for lenge på stedet hvil. Likevel syns jeg dette var en passe uskyldig og tidvis morsom film som utvilsomt var knallgod på sitt beste, i tillegg digga jeg sluttscenen! Terningkast 4.
Sett på Kosmorama Filmfestival 2006
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!