Walk the Line

Walk The Line er filmen om mannen i svart, Johnny Cash, og hans enorme kjærlighet til musikk, piller og ikke minst June Carter. Filmen tar for seg den fantastiske sangerens liv og skildrer godt rockens oppvekst i amerikas femtitall.

Johnny Cash bør være et kjent navn for de fleste, dersom han ikke er det er det grunn til skam og liten grunn til å se denne filmen. Filmen er biografisk og baserer seg i stor grad på Cashs egne memoarer. Og selv om musikken er en viktig del av filmen, så er det forholdet mellom Johnny og June Carter som er filmens anker. Og med det ankeret synker man dypt ned i Cashs følelser og depresjoner. Joaquin Phoenix spiller ikke Johnny Cash, han er Cash. Han synger alt selv og, og han gjør det med detaljene til stede. Selv om få kan måle barytonstemmen sin mot Johnny Cash sin, er Phoenix imponerende nære. Reese Witherspoon imponerer også som June Carter. Fra å ha vært en middelmådig komedie-skuespillerinne, hever hun seg her til å bli en velfortjent oscarkandidat.

En filmbiografi er sjelden enkel vare. Å skildre en mann som er kjent for så mange er ikke lett. Det krever voldsom troverdighet, som naturligvis ikke må forringe det filmatiske produktet. Her har regissør James Mangold tatt et valg om å la musikken spille andrefiolin og konsentrere seg om kjærlighetshistorien, og det gjør filmen til mer enn en selvbiografi. Samtidig kan dette reduserer inntrykket av Cash som sanger, pillemisbruker og folkehelt. Igjen så er dette et inntrykk de fleste kjenner om Cash og da kan det være klokt å heller tilby en mer personlig og intim fortelling.

Pillemisbruket til Cash er en vesentlig brikke i filmen som tar mye plass i fortellingen, og kanskje blir nedturen litt for drøy og uttygd før han kommer seg opp på beina igjen. Denne perioden av filmen føltes hvert fall som en klart lengste, men så kommer den seg veldig tilbake mot slutten, og jeg sitter igjen med en følelse av å ønske mer når rulleteksten kommer. Og det er jo ikke alltid tilfelle for en film som varer i godt over to timer. Terningkast 5.