Wedding Crashers

Vi fortsetter tradisjonen med å anmelde en av ukens kinopremierer, og denne gangen har vi for en gangs skyld valgt ut en komedie.

Kollegaene John Beckwith og Jeremy Grey har vært venner hele livet, og sammen har de en stor hobby. Nemlig å snylte på bryllupene til folk de ikke kjenner. Det byr vanligvis ikke på problemer, ettersom bryllupene er store nok til at ingen synes det er rart med ukjente folk. Målet med å snylte på denne måten er selvsagt å utnytte den romantiske stemingen til å få de fine damene i seng, uten forpliktelser til noe forhold. Dette er en hobby med strenge regler, det er for eksempel veldig viktig å ha bakgrunnshistoriene på plass.

En annen regel er at man aldri skal forplikte seg emosjonelt til noen av disse kvinnene, derfor blir det både uvennskap og trøbbel når de drar på bryllupet til datteren av landets finansminister. Der får nemlig våre to venner øye på to brudepiker som de bestemmer seg for å gå etter. De finner tonen så godt at de alle blir invitert til finansministerens landsted, og her starter morroa.

Skuespillergalleriet her er bortimot optimalt. Owen Wilson og Vince Vaughn har spilt sammen før, i form av Starsky and Hutch. Der fungerte det aldeles strålende, og noe annet kan man ikke si her heller. Dette er to karer som alene er to av våre beste komiske skuespillere, men sammen er de enda bedre. De får deg til å rulle i latter, men de er også gode skuespillere når det trengs. I rollen som finansminister finner vi Christopher Walken, og jeg trenger vel ikke å forklare hvor kul denne mannen er. Han spiller nesten aldri hovedroller, men hvorfor skal han gjøre det når han er så genial i alle birollene sine? Walken for president sier nå jeg!

Hvorfor er dette morsomt da? I finansministerens familie er det en haug med herlige figurer som gjør sitt for å lage unormale situasjoner. Hva sier dere til en skaphomofil kunstner som ikke er helt god i hodet? En sexgal datter som utgir seg for å være jomfru er kanskje heller ikke så dårlig? Det er alle disse artige karakterene som bærer denne filmen, det er en del absurde situasjoner som garantert vil få deg til å le som en gal hest på lystgass, og det er vel ikke mer enn det som er meningen med en god komedie?

For det er bare å innse at historien ellers blir litt ordinær og kjedelig. Dette er nemlig ikke 100% komedie hele veien, det er mye romantikk også. Riktignok er Rachel McAdams sjamerende som få andre, men jeg får meg ikke til å si at det er noe annet enn kjedelig likevel. En av årets mest morsomme filmer, men det blir for mye tamt fyll innimellom. En dvask firer på terningen!