Where the Truth Lies

Vi møter Vince Collins og Lanny Morris, de to største entertainerne på 50-tallet i USA. Larry er en hemningsløs amerikaner som gjør det som faller han inn, og Vince er hans rake motsetning. En typisk brite med ekte britisk humor, rett og slett en fyr som får folket til å akseptere at partneren hans er en slask.

Disse gutta lever det glade liv og hiver nedpå dop like fort som de høvler over damer, men det blir brått slutt på festlighetene når det dukker opp ei død jente i badekaret på guttas hotellrom. Riktignok har begge solid alibi for kvelden før, og alt ser bra ut helt til en journalist begynner å grave i saken 20 år senere.

Kanskje bare jeg som trodde dette, men jeg vil påpeke at dette på ingen måte er en spekulativ jallafilm på linje med Basic Instinct. Riktignok spilles det veldig mye på dop, sex og løgner, men det gjøres på en særdeles stilfull og spennende måte.

Som underholdningsduo finner vi Kevin Bacon og Colin Firth, som begge gjør fantastiske roller. Colin Firth kjenner vi ikke akkurat som noen playboy av dimensjoner, men det er nøyaktig derfor han er et solid valg til denne rollen. Dette er en fyr som på forsiden er den som holder duoen på landjorda, og som egentlig tar ting med fatning og stor sinnsro, men ting er ikke som man først skulle tro. Alison Lohman må også nevnes, ikke at hun spiller over gjennomsnittlig, men hun vinner mye på sin sjarmerende personlighet og sukkersøte utseende.

Så over til det som egentlig trekker filmen noe ned. Where the Truth Lies har nemlig en litt spesiell fortellerteknikk, man hopper stadig fra 50-tallet og frem til 70-tallet og tilbake igjen. Spennende, og ikke akkurat noe nytt konsept, men her er det dessverre litt vanskelig å skjønne hva som er fortid og hva som skjer nå. For all del, det er alltids spennende å lage litt mystikk på denne måten, men det er ikke nødvendig å gjøre det alt for avansert.

Konklusjonen må være at dette er en halvmørk affære med lyse elementer. Replikkene i de mest absurde situasjonene er rett og slett herlige og Colin Firths bistre britiske fremstilling bærer hele filmen. Noen vil kanskje klage på at man på slutten får hele løsningen servert på et fat, men det er egentlig like greit nok i denne produksjonen.

Finfin underholdning som er verdt å få med seg, terningkast 4.