Wimbledon

Peter Colt (Paul Bettany) er en avdanket tennisspiller som aldri helt har nådd opp til toppen, karrieren hans nærmer seg slutten, men før han tar farvel med sporten bestemmer han seg for å delta i en siste konkurranse, Wimbledon. For amerikanske Lizzie (Kirsten Dunst) går derimot tingene ganske annerledes, hun er et nytt talent innenfor tennisverdenen og er på vei mot sin første Wimbledon seier. Hun virker ustoppelig, men en dag møter hun Peter og plutselig er rollene snudd på hodet. Peter begynner å spille glimrende tennis, mens Lizzies tennisspill er heller vaklende. Spørsmålet hun nå må stille seg selv er om tennisen skal prioriteres framfor kjærligheten.

Wimbledon er en typisk feelgood–film, det eneste som skiller denne ut fra andre i samme sjanger er at det er tennis involvert. Filmen er langt fra komplisert. Dette er enkel underholdning. Men det gjør egentlig ikke noe, den klarer å underholde meg som publikummer på tross av den lett gjennomskuelige historien.

Selv om vitsene og humoren i filmen ikke får colaen til å sprute ut av nesa på grunn av latterkrampe, er det likevel noen morsomme deler som er verdt å få med seg. Skulle du være så uheldig å ikke ha noen form for humor, får man alltids et lite glimt av Kirsten Dunst i dusjen i løpet av filmen.

Paul Bettany og Kirsten Dunst gjør begge en flott innsats i filmen, og er med på å heve helhetsinntrykket. Bettany spiller sin karakter med sjarme og humor, og han er så absolutt en skuespiller vi kan regne med å se mer til i fremtiden. Fram til nå har han hovedsakelig spilt bi-roller og sidekicks, forhåpentligvis er dette ved å endre seg. Han er mer enn flink nok til å bære en film på sine skuldre.

En underholdene film med glimt i øyet, terningkast 4.