X-Men: The Last Stand

Situasjonen er kritisk, regjeringen har funnet en medisin som kan kurere mutanter og dermed gjøre dem til vanlige mennesker. Det er delte meninger om dette. På den ene siden finner vi menneskene som frykter det ukjente, på den andre siden finner vi Magneto og hans brorskap som er klare for krig mot de som vil kurere dem. Midt i skuddlinjen finner vi X-Men, som prøver å være diplomater i denne konflikten. Det store spørsmålet er om de kan stå mot den mektige Magneto og en enda mektigere, gjenoppstått Jean Grey, nå kjent som Phoenix.

Da er forutsetningene greie, sjakkbrikkene er satt opp og klare for å spille. Først og fremst er dette en actionfilm som byr på en stor dose med etterlengtet sommerunderholdning. Budsjettet på 150 millioner dollar er godt brukt på heftige actionsekvenser og beintøffe slåsskamper mellom mutantene, og de har truffet godt. Effektene er overveldende, sjefsmutantene er enda tøffere enn før og det er lagt til en hel haug med nye superhelter.

Blant de nye tilskuddene er det en blå flaggermus-pelsdott som er mest fascinerende. Kelsey ‘Frasier’ Grammar i denne rollen er rett og slett et genialt valg. Det føles helt riktig, noe som er imponerende for en fyr som stiller med blå pels i ansiktet. Jeg har heller ikke glemt ulvemannen, spilt av Hugh Jackman. Hatten tas av, dette er den ultimate superhelt. Mannen er bokstavelig talt lagd av metall og slenger med leppa hver gang han får sjansen.

Skuespillere og action har dermed fått skryt, og på disse kriteriene er filmen veldig nære perfeksjon. Dette visste vi også på forhånd, Brett Ratner kan å lage ren og god underholdning, det har han bevist tidligere. Er han mannen som kan føre dette konseptet videre i samme stil som Bryan Singer, og kanskje også levere en god og spennende handling bak alle effektene?

Absolutt! Denne filmen leverer gode varer på de fleste fronter. Historien er spennende og man holdes helt på kanten av stolen hele veien. Små effektfulle flashback-glimt som får deg til å rykke litt i setet, og ikke minst treffende punchlines krydrer til filmen og gjør at det aldri blir kjedelig.

Man har riktignok spilt på det litt sikre innen actionsjangeren i denne tredje oppfølgeren. Soundtracket er som i 5 andre filmer, damene er fine å se på, mennene er råbarske og effektene er nok til å skremme Michael Bay. Men det gjør ingenting, dette er uansett så storslagent og kult at det fortjener en saftig femmer på terningen, selv om det såvidt ikke når helt opp til det velklingende ordet «genialt».