Yours, Mine and Ours

I jungelen av ukjente filmer fra alle verdens utkanter var det liten tvil i min sjel om at jeg måtte plukke med meg det jeg kunne finne av Hollywood-produksjoner, uansett hvor dårlige de så ut til å være. Jeg er etter to dager av Kosmorama i desperat mangel av lett og god underholdning, så jeg gjorde et forsøk på å trøske meg gjennom den amerikanske Yours, Mine and Ours, vel vitende om at den helt sikkert var dårlig.

Vi finner Dennis Quaid og Rene Russo i hovedrollene. De spiller hver sin aleneforelder som har mistet sin make noen år tidligere. De har også de samme familietendensene. Frank har 8 unger, og er dessuten kaptein i marinen, dette har smittet over i stor grad til hjemmet. Ungene styres med streng militærdisiplin og det ser ut til å fungere særdeles bra.

Helen er derimot det hun selv kaller «en fri sjel», og har en del hippietendenser. De 10 ungene får gjøre som de vil, og gjør de noe feil holder det som oftest å be om unnskyldning. En dag møtes de to, og søt musikk oppstår. De blir faktisk gift den samme kvelden, og dermed må de flytte sammen. Ungene liker ikke dette, og lager all mulig faenskap.

Der har vi historien til denne såkalte komedien. Naturlig nok oppstår det ufattelig mange situasjoner hvor drittungene gjør alt for å ødelegge foreldrenes liv. Denne typen underholdning er til en viss grad den samme som vi finner i klassikeren Home Alone, men det kan likevel ikke sammenlignes. Med 18 småunger i samme hus som til tider uten mål og mening bare løper rundt, tømmer maling, river ned vegger og slåss med hverandre blir det fort grusomt irriterende.

Her finner vi absolutt ingen kulhetsgrad i tøffe stunts eller nøye planlagte terroraksjoner, bare kaos og håpløshet fra ende til annen. En ting som fungerer brukbart er den koselige Dennis Quaid, som virker som en kjernekar i alle roller han gjør.

Dette er altså en familiekomedie, men essensen i en sådan produksjon er vel å få folk til å le, eller i det minste dra litt på smilebåndet? Det har de ihvertfall ikke klart her, det er også en mangel på sjel og varme følelser, noe som også er viktig i en familiefilm. I beste fall kan dette være en halvdårlig film for de aller minste i familien. Det er kanskje noe av grunnen til at det ikke var en eneste annen sjel i kinosalen enn meg…

For alle andre er dette en dårlig film, det eneste positive er Dennis Quaid og den rødhårede tenåringsjenta Danielle Panabaker. Ikke at hun spiller noe over gjennomsnittet, men det er ikke poenget. En svak toer!

Sett på Kosmorama Filmfestival 2006