Capturing the Friedmans – En amerikansk tragedie

Året er 2000, og i New York venter en lettere spent Andrew Jarecki på sitt første møte med David Friedman, den mest suksessrike og populære bursdagsklovnen i hele New York. Friedman er den sentrale brikken i puslespillet som skal bli Jareckis debut som filmregissør. Han er nemlig i gang med dokumentarfilmen Just a Clown, en relativt lett dokumentar om profesjonelle bursdagsklovner i New York. Lite vet Jarecki at dette intervjuet skal bli startskuddet for en tre år lang prosess som vil resultere i en helt annen film enn den lille dokumentaren om klovner Jarecki i utgangspunktet har planlagt. Dette intervjuet med David Friedman vil bli den første byggesteinen til en dokumentarfilm som vil få kinopublikum til å nekte å gå ut av salen fordi de ønsker å diskutere filmen lenge etter at rulleteksten er over. En film som vil høste priser og nominasjoner, selv fra Oscar-akademiet. Uten at Jarecki vet det, vil dette første møtet med New Yorks mest populære bursdagsklovn bli begynnelsen på dokumentarfilmen Capturing the Friedmans.

Året før, 1999, selger Jarecki seg ut av selskapet han var med å etablere og drive gjennom 10 år; Moviefone. Selskapet ble raskt populært blant det amerikanske kinopublikumet som gjennom Moviefone kunne finne ut hvor og når filmer gikk på kino, høre filmanmeldelser og kjøpe kinobilletter. Etter 10 år har selskapet vokst seg så populært at mektige AOL kjøper det opp. Andrew Jarecki står uten jobb, og bestemmer seg for å prøve seg som filmregissør.

Arbeidet med å intervjue en rekke av New Yorks bursdagsklovner begynner, og Jarecki finner raskt ut at hans viktigste intervjuobjekt vil bli David Friedman. Ikke nødvendigvis fordi det er noe spesielt ved denne mannen, men ganske enkelt fordi han er klovnen over alle klovner i New York. Den åpenbare mannen å studere nærmere i en dokumentarfilm som dette. Flere måneder med intervjuer senere begynner Jarecki å ane konturene av en potensiell gullgruve. Han begynner å innse at han, regidebutanten, kanskje har funnet det alle dokumentarister drømmer om å finne. David Friedman nekter nemlig å snakke om sin familie. Hva er det denne mannen skjuler?

«Just a Clown» skrinlegges

Litt etter litt begynner bitene å falle på plass, og Jarecki innser snart hvorfor Friedman vegret seg for å snakke om fortiden. Det var dagen før Thanksgiving 1987 det hele hadde startet. Det var denne dagen den tilsynelatende gjennomsnittelige familien Friedman fra Long Island, New York fikk livet snudd på hodet. Helt uten forvarsel hadde politiet sparket inn dørene. Med massemediene til stede ble familiens overhode Arnold og Davids yngre bror Jesse arrestert. Saken ble kjent over hele USA. Arnold og Jesse Friedman ble anklaget for å ha utført seksuelle overgrep på barn.

Jarecki innser nå at prosjektet Just a Clown får vente. Han kan ikke overse denne innbydelsen David har kommet med. Det er klart han må se nærmere på denne saken. Mindre sikker blir han ikke da han oppdager at David Friedman begynte å filme hjemmevideoer av familien i tiden da de ventet på rettsaken. Han er i besittelse av 25 timer hjemmevideo fra denne tiden, og de står nå til Jareckis disposisjon. Herfra begynner Jarecki et tre år langt arbeid med å grave frem dokumenter fra saken, intervjue sentrale personer og studere hjemmevideoene David disponerer. Resultatet har blitt denne ukens film; Capturing the Friedmans.

Hva er sannheten?

Det er mange grunner til at Capturing the Friedmans er en fantastisk dokumentarfilm. Veldig mange. Et av filmens mest fascinerende trekk, er dens evne til å forvirre. Dess mer informasjon vi blir presentert for, dess mindre vet vi. Saken blir belyst fra alle tenkelige hold, og allikevel blir vi ikke klokere. Snarere tvert i mot. At Arnold Friedman var en pedofil mann, er det ved filmens slutt ingen tvil om. Men hvorvidt Arnold og Jesse Friedman virkelig forgrep seg på alle barna de blir beskyldt for, er langt mindre åpenbart. Familiemedlemmer, ofre, vitner, etterforskere og andre forteller oss alle hva de mener skjedde, og allikevel kommer vi aldri frem til sannheten. Visst stiller regissør Jarecki seg tvilende til det nærmest surrealistiske omfanget i forbrytelsen Arnold og Jesse beskyldes for, men han tar aldri en tydelig stilling i skyldsspørsmålet. Hvis redigeringen av filmen tidvis kan oppfattes som suggestiv, som for eksempel da en av de sentrale politietterforskerne i saken kommer med et utsagn som ser ut til å ha liten rot i virkeligheten, må man revurdere denne oppfatningen bare øyeblikk senere da den andre siden av saken kommer med like tvilsomme utsagn. Alle ser ut til å ha sin egen versjon av sannheten, og vi – publikum – må selv ta stilling til hvem vi skal tro på, uten at Jarecki prøver å påvirke oss.

Capturing the Friedmans fremstår for meg som perfekt redigert. De unike hjemmevideoene, som gir et utrolig innblikk i en familie som oppløses, kombinert med de mange, ofte sjokkerende, intervjuene er satt sammen på en trolig perfekt måte. Denne redigeringen skaper videre en fantastisk narrasjon, og gjør Capturing the Friedmans til en deilig bekreftelse på at dokumentarsjangeren kan skape en like god fortelling som en hvilken som helst fiksjonsfilm. Musikkbruken i filmen setter en sterk ramme rundt denne fortellingen. Andrea Morricone, sønnen til Sergio Leones faste komponist Ennio, har komponert et soundtrack som er spekket med uimotståelig patos, men det er aldri for å endre vårt syn i saken. Musikken understreker bare den grusomme familietragedien som finner sted i filmen. Det filmen egentlig handler om. Skyldige eller ikke; saken ødela familien totalt.

Andrew Jareckis debutfilm er for meg både unik, skremmende og fascinerende. Filmen blir som en rettssak; Jarecki legger frem bevisene i form av intervjuer og opplysninger, det ene mer sjokkerende og skremmende enn det andre. Og vi som publikum, blir juryen.

P.S. Just a Clown ble til slutt en realitet, men den måtte forståelig nok stille seg i skyggen av Capturing the Friedmans, og er å finne som ekstramateriale på DVD’en til denne ukens film.