Knuts topp 10 filmer 2004

Årets beste film i følge Oscar-akademiet og, selv om jeg kanskje ikke sier meg helt enig, er Million Dollar Baby utvilsomt en forbasket sterk fortelling om en kvinnelig bokser med jernvilje og knockout-arm fra en annen verden. Hvis du sitter med inntrykket av at dette er en rendyrket boksefilm, tar du derimot feil. Historien er dypere enn som så. Million Dollar Baby handler om vennskap, familiebånd, livet og døden.

Dette er på mange måter en mektig og, ikke minst, viktig fortelling som slett ikke byr på noen glorifisert versjon av den tøffe virkeligheten, men heller setter et tungt fokus tilfeldighetenes makt og vår sårbare eksistens. I rollene finner vi Clint Eastwood, Hilary Swank og Morgan Freeman, så skuespillerne skal det slett ikke stå på. Samspillet mellom de to førstnevnte er i tillegg av en annen verden og denne superdoen var opptil flere ganger ved å røre meg til tårer. Historien fortelles på ekte Eastwood-vis og slipper ikke taket med det første, absolutt verdt å få med seg.

Dette må utvilsomt kunne kalles et av årets absolutt største overraskelser for mitt vedkommende. Det er nemlig ikke så rent ofte at man får sjansen til å se en helhetlig vellykket romantisk tenåringskomedie utfolde seg på det store lerretet og som, foruten å underholde stort, byr på masser av humor, pinlige situasjoner, romantiske øyeblikk og et, i siste ende, meget engasjerende plot.

The Girl Next Door er faktisk ypperlig i sin sjanger og noe av det beste jeg har sett på mange år når det kommer til tenåringsfilmer. Det trekker selvfølgelig ikke ned å ha en ekstremt lekker Elisha Cuthbert i hovedrollen, men Emile Hirsch og Timothy Olyphant skal likevel ha sin del av rosen for å gjøre dette til en enormt sjarmerende opplevelse. Anbefales på det varmeste.

8. plassen går til Sideways, en meget varm dramakomedie som opplevde å bli nominert til Oscar for beste film av akademiet. Om enn noe overraskende, så er det slettes ikke ufortjent, om jeg skal si det selv. For på tross av at den aldri går særlig mye i dybden, klarer den lunefulle humoren, de snodige innslagene samt originale karakterene å drive historien videre i et rolig og særdeles tilfredsstillende tempo. Man kan nesten si at karakterene ER filmen, og det gjør slettes ingenting. De gir såpass mye av seg selv at det aldri på noe tidspunkt kjennes verken tungt eller kjedelig, tvert imot. Sideways er en svært lystig, sjarmerende og pokkers underholdende film med vakre landskapsskildringer, store doser romantikk i luften og, selvfølgelig, masser av god vin.

I likhet med Zach Braff, og hans nydelige Garden State, debuterte også vår egen Aksel Hennie som regissør i år. Resultatet ble den kritikerroste og prisbelønte Uno. Selv om Norge har hatt en stigende formkurve når det gjelder filmproduksjoner de siste årene, mener jeg det virkelig store gjennombruddet kom med Uno. For all del, det finnes mange andre gode norske filmer (Buddy, Elling, Ni liv), men det var med dette lille mesterverket at man virkelig kunne merke at moderniseringen av norske produksjoner endelig hadde slått til. Dette er en film som handler om det å stå alene. Den handler om å vokse opp og modnes, om å innse sine feil og gjøre noe med dem i stedet for å flykte.

Uno står i minnet som et av årets sterkeste drama hvor ensomhet, mot og faenskap skildres på en fortreffelig måte. Den beste norske filmen på lenge, se den.

Den fantastiske reisen som skulle vise seg å forandre og, til slutt, forme resten av Che Guevaras liv, har blitt en nydelig og dypt rørende filmatisk opplevelse. Den utrolige ferden skildres på fabelaktig vis og man kommer virkelig tett inn på livet til hovedkarakterene, samtidig får man et godt innblikk i hvordan og, ikke minst, hvorfor de gradvis endrer perspektiv på livet i samme takt som reisen utfolder seg. The Motorcycle Diaries viderebringer nemlig disse opplevelsene gjennom nydelige skildringer av forskjellige landskaper, kulturer og personer. Den magiske stemningen er alltid til stede og er i stor grad med på å underbygge disse mangfoldige inntrykkene vi får kastet imot oss.

På tross av å blitt servert opptil flere tragiske historier fra uheldige sjeler, sitter man igjen med en anelse av håp. Håp for menneskeheten, håp for at det finnes noe godt i folk der ute. Alt dette er, kort fortalt, med på å gjøre The Motorcycle Diaries til et mesterverk som ganske enkelt må oppleves med egne øyne.

Mannen bak den stemningsfulle Session 9, Brad Anderson, vender tilbake med et nytt filmatisk mysterium og mesterlig portrett av en uvanlig slank, forvirret og, ikke minst, tydelig plaget Christian Bale. Jeg har alltid vært en stor fan av mystikk på film og ved hjelp av en ytterst fascinerende oppbygning suges vi umiddelbart inn i en fryktinngytende verden som er fylt til randen med paranoia, sorg og, ikke minst, merkelige beskjeder. Takket være glitrende skuespillerprestasjoner, solid regi og en dyptgående historie endte den stilfulle The Machinist opp med å falle meget godt i smak her i gården. Klarer du først å hengi deg til karakterene, stemningen og det som blir fortalt, slipper ikke denne godbiten taket før rullestekstene dukker opp.

Jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan det kan ha seg at denne fryktelig undervurderte godbiten ikke har fått mer oppmerksomhet rundt omkring. Enhver som har opplevd sin del av tilbakeslag, skuffelser og problemer gjennom oppveksten og livet generelt, eller ganske enkelt erfart puberteten, burde på ett eller annet nivå kunne gjenkjenne seg selv i minst en av karakterene i Imaginary Heroes. Filmen prøver å videreformidle en families innvendige reise for å atter en gang finne tilbake til sitt «vanlige» selv gjennom en tung tragedie, fortsette med å bevege seg framover og samtidig verdsette det livet de har blitt utdelt, både på godt og ondt.

Denne stemningsfylte og mørkt humoristiske perlen byr nemlig på masser av seg selv og skulle du klare å slippe taket og fullstendig hengi deg til de høyst uvanlige skildringene av et tilsynelatende normalt liv, er dette i siste ende en ekstraordinær og dypt givende opplevelse.

The Butterfly Effect er nok lett et av årets mest oversette filmer. Ashton Kutcher gir muligens dette ellers glitrende scifi-dramaet et noe uønsket «tenåringsstempel» i medias øyne, men i realiteten leverer han her en av sine beste roller, til dags dato, i det jeg vil karakteriseres som en mektig og dypt engasjerende skildring av både tidsreiser, udødelig kjærlighet og utfordrende valg. Man kan nesten kalle dette en lettere og ikke fullt så mørk versjon av den fantastiske Donnie Darko fra 2001, for det finnes utvilsomt visse likheter. Dette er likevel en mye mer underholdningsbasert film som, foruten å skillle seg kraftig ut fra mengden, byr på plenty med surrealisme, oppfinnsomhet og originalitet, og som i siste ende konkluderer det hele på meget tilfredsstillende vis.

Tro meg når jeg sier at The Butterfly Effect leverer varen, og vel så det. Maken til forfriskende, underholdende og til dels nyskapende tenkning innenfor denne sjangeren var dypt etterlengtet og gjør dette til et av årets store høydare for mitt vedkommende!

Jeg har aldri vært særlig glad i romantiske dramafilmer, hovedsaklig fordi de altfor ofte har endt opp med å bli hakket for bløte, klisjefylte og, ikke minst, tårevåte, men det var altså før jeg la mine øyne på The Notebook. Jeg er herved frelst, for dette er uten tvil en av de mest rørende, hjertefølte og fabelaktige kjærlighetshistoriene jeg har blitt servert på år og dag. Ryan Gosling og Rachel McAdams gnistrer bokstavelig talt på det store lerretet og kjemien deres er ikke til å ta feil av. Sammen har de skapt en magisk reise inn i romantikkens verden, både på godt og vondt, og som byr på en sjelden mektig filmopplevelse av aller beste sort.

Her serveres vi en rekke velsmakende biter fra to vidt forskjellige liv som knyttes sammen av tilfeldigheter, eller irriterende pågangsmot om du vil, og ender opp med å bli en fantastisk kjærlighethistorie. The Notebook er en tidløs, vakker og nydelig skildring av både livet og menneskelige følelser på sitt sterkeste, og en film du definitivt ikke bør gå glipp av.

Dette er egentlig en film fra 2003, men ettersom den i realiteten ikke ble tilgjengelig for oss europeere før i 2004, syns jeg den fortjener en plass på årets liste. Oldboy var nemlig den eneste av filmene jeg så i løpet av året som virkelig klarte å slå knockout på meg. Den originale stilen, de voldelige slåssescenene og den ytterst kreative måten å avsløre plottet på gjør dette til et must i enhver filmsamling. I tillegg har den et spenningsmoment ved seg som holder deg på tå hev gjennom hele historiens forløp.

Sett gjennom øynene til en mann fylt med hevngjerrighet og hat blir vi fortalt en historie som definitivt ikke har lagt noen begrensninger på seg selv. Nye og avslørende vendinger dukker stadig opp, vendinger som i siste ende er med på å gjøre Oldboy til en fryktelig sterk og urovekkende opplevelse som garantert vil sjokkere og imponere på samme tid. Dette er helt klart ikke noe for sarte sjeler, det er opptil flere meget visuelt voldelige sekvenser og det tas i tillegg opp et par ekstremt kontroversielle emner. Men kontroversiell eller ikke, Oldboy er et forrykende filmatisk mesterverk og, i min mening, årets beste film.