Mafia-Bonanza

Regissøren bak dette mesterverket er ingen andre enn Martin Scorsese, og med Robert De Niro og Joe Pesci på rollelisten har vi jo dette tiårets beste mafiaoppskrift allerede. Det er riktignok Ray Liotta som har hovedrollen.

Helt fra begynnelsen har Henry Hill (Liotta) ønsket å bli en ekte gangster mer enn noe annet. I denne filmen følger vi hans historie fra oppveksten som løpegutt for de store bossene, til han blir en «made man» og videre til alt går i vasken og han må settes under programmet for vitnebeskyttelse. På en glimrende måte klarer Scorsese å vise den virkelige historien til Henry Hill som ledende gangster gjennom tre tiår. Et interessant poeng er også at Scorsese alltid hadde de ekte personene som rollene er basert på tilgjengelige på settet. På denne måten fikk han frem mest mulig autentiske scener fra de virkelige hendelsene. Det som gjør at jeg trekker frem denne filmen foran storfilmer som for eksempel Scarface er at det fungerer veldig bra med måten det hele fortelles på gjennom stemmen til Ray Liotta, man får nesten følelsen av å være der selv.Ingenting å utsette på denne filmen, og den får man best kjøpt som dobbeldisc på dvd.

Denne filmen er også basert på en virkelig hendelse, nemlig hvordan FBI-agenten Joseph Pistone gikk undercover og infiltrerte mafiaen på en måte ingen andre har klart før eller siden. På rollelisten her finner vi også noen store navn; Johnny Depp har hovedrollen, men han er meget godt assistert av blant andre Al Pacino, Michael Madsen og Anne Heche. For å komme inn i miljøet blir Donnie kjent med Lefty Ruggiero (Pacino) for deretter å få seg jobb under bossen Sonny Black (Madsen). Donnie Brasco blir fort godvenn med mange viktige personer i mafiaen og alt ser ut til å gå den rette veien for FBI-agenten. Men er det egentlig så lett å svikte sine nye venner for å få jobben gjort? Skal jeg plukke ut en ting i denne filmen må det være det glimrende samspillet mellom Al Pacino og Johnny Depp, to av vår tids aller beste skuespillere. Den noe ukjente regissøren Mike Newell leverer en solid mafiafilm basert på selvbiografien til den ekte Joseph Pistone.

Den neste filmen på listen er en av de aller største mafiafilmene i historien. Mesterverket er regissert av Brian De Palma og manuset er skrevet av selveste Oliver Stone. La oss ikke stoppe der. Hovedrollen er besatt av mafiakongen Al Pacino. Da skulle alt være klart for en film av dimensjoner. Det får vi også, i hvertfall stort sett. Vi følger Tony Montana, en eksil-Cubaner på jakt etter den ekte amerikanske drømmen. Han kommer fort i kontakt med de rette personene i Miamis underverden og når han tar livet av den største narkotika-forhandleren i byen snur det fort om og Montana bygger seg opp et mektig imperium. Men med imperiet kommer mange fiender og stor paranoia hos Montana. Vi får et ærlig innblikk i Miamis skumle underverden på tidlig 80-tall når flukten fra Cuba sto på som verst. Dette er kanskje Pacinos beste film, jeg synes han er overbevisende som paranoid og iskald mafiaboss. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan denne filmen ikke fikk noen Oscar.

Her har vi samme perfekte oppskrift som i Goodfellas. Martin Scorsese bak kamera. Robert De Niro og Joe Pesci foran kamera. I tillegg har vi Sharon Stone som glitrende trofè-kone. I motsetning til mange mafiafilmer som utspiller seg i Chicago, New York eller Miami er denne fra den verste mafiabyen av dem alle. Velkommen til Las Vegas, en plass hvor det ene casinoet etter det andre er eid av mafiaen og alt kontrolleres av dem. Historien bygger seg opp rundt casinoeieren Sam «Ace» Rothstein (De Niro) og hans bestevenn Nicky Santaro (Pesci) og deres forhold til mord, penger, makt og ikke minst Rothsteins kone Ginger. Når Nicky prøver å ta Ginger fra Ace er helvete i gang og det blir en maktkamp av dimensjoner. Dette er en av mafiafilmene som har blitt en anelse oversett av media og de store massene. Casino holder absolutt samme standard som for eksempel Goodfellas. Jeg vil også legge til at denne filmen lenge har vært ute av det norske dvd-markedet på grunn av stoppet produksjon. De gode nyhetene er at den kommer ut i en samleutgave 14. juni på dobbeldisc dvd.

Denne helgas siste anbefaling er en mafiafilm litt utenom det vanlige. Regissør her er verken De Palma eller Scorsese, det er Sam Mendes som står bak denne. Han er kanskje ukjent for de fleste, men han er mannen bak blant andre American Beauty. På skuespillerlisten er det et knippe interessant skuespillere, jeg nevner Tom Hanks, Paul Newman, Jude Law og Jennifer Jason Leigh.

Michael Sullivan (Hanks) er en familiefar som gjør småjobber for gangsteren John Rooney (Newman), men en dag sniker den eldste sønnen seg med i bilen og ser hva faren faktisk jobber med. Problemene hoper seg opp når Sullivans partner ikke tror at sønnen kan holde kjeft om det han så, og Sullivan blir tvunget på flukt fra mafiaen. Filmen ser ganske lys og trivelig ut en stund, men så viser det seg at den iskalde leiemorderen Harlen Maguire (Law) er sendt etter dem. Man kan gjerne si at denne filmen er litt dypere enn mange klassiske mafiafilmer, den handler like mye om det utviklende forholdet mellom far og sønn som flukten fra Maguire. Tyler Hoechlin har rollen som sønnen og han vil vi se mer i fremtiden. En glimrende skuespillerspire. Denne filmen er kanskje også litt undervurdert, jeg vil påstå at denne fortjener en plass blant tidenes 10 beste mafiafilmer.

Jeg har vel nevnt det før, men kongen av mafiafilmer er som kjent Al Pacino. Han har også hovedrollen i denne filmen som er regissert av Brian De Palma. Vi finner dessuten Sean Penn, Penelope Ann Miller og Viggo Mortensen i denne perlen.

Vi møter Carlito Brigante (Pacino), en mann som slipper ut av fengsel etter 5 år av en mye lenger straff med hjelp fra sin advokat David Kleinfeld (Penn). Carlito har vært bak murene for å være involvert i salg av store mengder heroin. Sannheten er at han har levd i en verden full av dop, penger, damer og vold. Nå vil han ut. Han kjøper seg inn i en nattklubb for å tjene opp en liten slant på en respektabel måte. Målet er å tjene nok til å flytte til Bahamas og ta livet med ro. Problemet er at med et så stort navn innenfor bransjen som Carlito har bygd seg opp, er det vanskelig å komme seg ut. Fortiden oppsøker han og fort er han tilbake i det samme sporet som før. Det som gjerne skiller denne filmen fra mange andre mafiafilmer er den fantastiske filmingen. Man vil fort merke at det ikke bare er Tarantino som er en mester til å lage enormt lange scener uten å klippe, dette mestrer også De Palma så det virkelig monner. Ellers er dette en film uten noen store overraskelser, men jevnt over veldig god.

Da var den første unnagjort, og vi hopper rett til neste på listen. Dette er også en film av Brian De Palma, om mulig enda bedre enn Carlito’s Way og med en mye større og dyrere rolleliste. Jeg nevner Robert De Niro, Kevin Costner, Sean Connery og Andy Garcia.

Da er vel alt duket for en film av uante dimensjoner, og det får vi sannelig også. Vi tas tilbake til 1920-tallet i Chicago, alkoholforbudet er innført og Al Capone (De Niro) er den største illegale importøren av sprit og hovedmannen bak en rekke andre organiserte kriminelle handlinger. Ingen tør eller vil gjøre noe for å stoppe Capone ettersom de fleste offentlige tjenestemenn likevel står på Capones lønningsliste. Et tilsynelatende håpløst prosjekt blir startet av den føderale agenten Eliot Ness som får i oppgave å samle og lede et team for å ta knekken på Capone. Det blir en kostbar jakt på tidenes skumleste mafiaboss, og dette er kvalitet fra start til slutt. De Niro er perfekt i alle roller, så det er vel unødvendig å si at han også er perfekt som Al Capone. Jeg vil også trekke frem Billy Drago som spiller Frank Nitti, sjelden har man sett en så iskald morder. Dette er kanskje den beste mafiafilmen bak The Godfather, ikke mer å si om den saken.

Robert De Niro er mest kjent som vår tids største skuespiller, men han har også et eget produksjonsselskap og står som regissør bak 2 filmer. Den ene er The Score, men det er den andre vi skal snakke om her. Det er nemlig A Bronx Tale som er hans beste arbeid. I rollene finner vi De Niro selv, og i tillegg Chazz Palminteri og en liten birolle av Joe Pesci. Det er dessuten Chazz som har skrevet manuset.

Calogero Anello er en guttunge som bor i Bronx, New York. Nabolaget styres av Sonny (Palminteri), som er Calogeros store forbilde. Etter at Sonny skyter og dreper en mann foran øynene på unggutten, begynner han å gjøre små jobber for Sonny og får kallenavnet «C». Guttens far; Lorenzo (De Niro) misliker sterkt at sønnen involverer seg med Sonny og hans kriminelle krets og gjør det han kan for å holde C i tøylene uten særlig hell. Vi følger C`s oppvekst som læregutten og bestevennen til Sonny i en aldeles glimrende regidebut. Det som også griper deg når du ser denne er skildringene om rasehatet mellom italienere i Bronx og afroamerikanere i Harlem. Vi kan faktisk bare håpe at De Niro lager flere slike filmer, han er nesten på linje med de store regissørene.

Den nest siste filmen jeg velger å skrive om er det episke mesterverket Once Upon a Time in America. Regissør Sergio Leone vraket The Godfather til fordel for 10 års planlegging til denne produksjonen. Man tror kanskje denne mannen er gal, men han har lagd en skikkelig god film her også. Det jeg liker aller best med denne filmen er et soundtrack av Ennio Morricone som av mange betegnes som tidenes beste. Blant rollene finner vi en velkjent mafiaduo. De Niro og Pesci, men jeg nevner også James Woods som har en av de største rollene.

Dette er som sagt et episk mesterverk, vi følger «Noodles» (De Niro) gjennom oppveksten i den tøffe forbudstiden i New York. Som ung gutt starter han og 4 venner en egen operasjon som stjeler og omsetter tyvegods, den lokale gangsteren Bugsy synes ikke noe om at noen i hans område driver for seg selv og dreper den yngste i gjengen. Noodles gjengjelder tjenesten og dreper Bugsy, dette sender han i fengsel i mange år. Når han kommer ut mange år senere er han den samme personen og fortsetter der han slapp med den gamle gjengen. Det som gjør denne filmen spesiell er Leones evne til å klippe og gjøre akkurat som han vil. I starten får vi et ganske uoversiktlig bilde av Noodles som voksen mann, sansynligvis på 1930-tallet og følger han kjapt 30 år fremover. Så er det tilbake til rundt 1900 og hans oppvekst. Dette er hele sjarmen med filmen, i starten er forvirringen total, men etterhvert legges puslebitene på plass. Denne er ikke for alle, man må være opplagt for å se dette kunstverket på 3 timer og 46 minutter.

Hvordan kan jeg beskrive Gudfaren-triologien med noen få setninger? Vel, det er umulig. Dette er filmer som bare må sees. Gudfaren tar for seg menneskelige innstinkter, griskhet, ære, svik og kjærlighet. Gjort til film av Francis Ford Coppola fra historien til Mario Puzo. En rolleliste som inkluderer navn som Marlon Brando, Al Pacino, Robert De Niro, James Caan, Robert Duvall, Diane Keaton og mange flere av de som har gitt oss så mye fra skjermen de siste tiårene. Om du ikke har sett Gudfaren-filmene er det på tide. Har du sett de, er det kanskje på tide å se de igjen. Som selverklært filmkjenner vil du ha problemer den dagen du sitter på nachspill og ikke kjenner igjen Marlon Brando sitat fra Gudfaren I. Gudfaren-trilogien er den mest omtalte, siterte og uten tvil den beste triologien verden har sett. Kanskje til og med den eneste gode triologien verden har sett.